Da er det allerede 7 år siden mamma satt på årsmøte på kunstforeningen på jobb og fikk melding fra Liv om at jeg var født! Mamma ville jo ha egen hund, pappa hadde jo Oscar. Det betyr at dette er min første fødselsdag som alenehund, men med Heidi i hus går det helt fint. Jeg er i god form, hopper og danser hver gang mamma kommer hjem og elsker å være med på tur og spesielt byturene med pappa. Jeg vet når det er lørdag og da slipper ikke pappa unna. Vi stortrives i byen. Nå har det ikke alltid vært slik. Jeg var nok ikke den enkleste Leonberger i landet til enhver tid. Var redd for mye rart i ungdommen og langt opp i voksenlivet, men nå er jeg helt kurert. Ikke vokter jeg bilen, ikke bryr jeg meg om de som går nede på veien. Det begynner gå så langt at mamma lurer på om jeg ville være til hjelp om det kom noen inntrengere. Men jeg skulle nok reagert hvis jeg måtte. Jeg satster på mange gode år enda. Litt grå rundt snuten og ett og annet grått øyenbrynhår er å se. Litte bitte slakk bakparten, men ellers frisk og rask. Har jo disse hudkulene som vokser litt da, men for øyeblikket ingen som er så store at de må fjernes og damene ser dem ikke. Fordel å være godt pelsa. Jeg hilser til min søster Gaia i Nord, har visst ei søster et annet sted også Norge som heter Mia tror jeg, men har ellers ikke helt oversikten. Vi var ikke så mange i kullet mitt.